onsdag 16. januar 2008

Pene i tøyet og så kjekk?

Hva er det som gjør at vi har slike foruttatte meninger og oppfatninger om mennesker, vi har noen atypsike karaterer som ofte med bare et blikk forteller oss at vedkommende er bra eller et dårlig menneske. 

Husker for mange år siden jeg hørte deler av en samtale mellom advokater på en kafe, hvor de var enige om at den tiltalte hadde små muligheter til å få medhold i saken fordi vedkommende ikke hadde utseende med seg. 

Dette gjelder nok ikke bare rettsaker eller situasjonen for en tiltalt, men også rent generelt i samfunnet. Vi har dannet oss oppfatninger om hvordan mennesker ser ut, og hva de så eventuelt på den måten avslører noe ved sin væremåte, adferd og personlighet. Inge Nordhaug ved (RVTS/Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging)  Helse Vest sa følgende til BT angånede hvordan legdommere reagerer i forbindelse med seksuelle overgirpssaker og kan komme med følgende forsvar for overgriperen som står tiltalt: 

«Dette kan ikke være sant. En slik hyggelig mann eller kjekk kvinne? De kan ikke har gjort noe slikt. De er jo pene i tøyet, har fast inntekt, sitter i skolestyret eller driver millionbutikk.»


Her ser vi jo hvordan en har et bilde av at utseende og andre ytre forhold som kledning, ryddige økonomiske forhold og også formue tydeligvis påvirker vår oppfatning hvorvidt vedkommende er et ryddig, rettferdig og rettskaffent menneske. Nordhaug sier i denne sammenhengen som sitatet hans er hentet fra at dette er en form for benekting som følge av at jurien ikke liker å demme noen for slikt griseri,  sier han til BT. 

På den ene siden vil vi ikke tro det, at noen gjør noe så forferdelig eller har en slik adferd, og forsvarer det med hvilket inntrykk vi har av vedkommende. Vi er jo, faktisk foret opp med hvordan en person med en negativ adferd skal se ut, hvordan en forbryter kan igjenkjennes. B-gjengen i Donald bladene er jo bare et eksempel på karikering og stigmatisering av slike forutinntatte bilder. 

Ja som barn blir vi fortalt hvor viktig det å være pen i klærne, vi vår tidlig vite at det er noe galt ved å kle oss i mindre fine klær, søle dem til, eller på andre måter ødelegger dem, slik at de gir et negativt inntrykk av deg som person. Vi blir med andre ord foret opp av holdninger om hva som skaper et negativt inntrykk, og som medfører negative reaksjoner. 

Er jo så pen i tøyet..., eller husk nå på å rette opp skjortekraven...., du kan ikke gå slik kledd..., lær deg nå å kle deg skikkelig...., ikke gå rundt å se ut som en lassaron...., hva tror du folk vil tro om deg...., hva er det nå du har tatt på deg..., med andre ord utallige kommentarer som konkluderer med at kler du deg ikke sikkelig, så blir du vurdert derefter. Er det så rart da at reaksjonen fra lagmannsretten kan bli slik som Nordhaug beskriver, eller oppfatningene og holdningene blir slik som de advokatene som vurderte mulighetene for tiltalte utfra vedkommedes utseende. 

Vi har jo fått det hele inn med morsmelka og er en del av oppdragelsen?





mandag 14. januar 2008

Ytringsfrihetens grensesetting?



Vi lar oss unektelig påvirke av medias oppslag, som gir oss anledning til å komme med våre kommentarer og vurderinger. Mye av denne diskusjonen, mange av de kommentarene tilhørte før en langt mindre gruppe når det gjelder å la sine tanker og meninger, hodlninger og synspunkter nå avisspaltene og andre spalter. 


Utover det så var det samtalen ved frokostbordet, diskusjonene i røykepausene og under matpausen som opprettholdt denne trangen til å si sin mening. Hvor mye av denne diskusjonen og meningsytringen har fortsatt sin berettigelse under de forhold er vel vanskelig å si, men det er en kjensgjerning at uallige i dag gir uttrykk for sine meninger via det skrevne ord enn tidligere.




Behovet for å gi uttrykk for sine meninger har ikke på denne måten latt seg stoppe eller blitt mindre av den grunn. Forskjellen er vel bare at den er langt mer synlig for et langt større antall enn tidligere. Det er et stort antall som gir uttrykk for den via kommentarrubrikker i avisenes webutgaver, via debattsider, og andre sider som vel ikke har direkte samfunnsdebatten som hovedmål, men på mange måter fanger opp hverdagspraten og har overført den til nye arenaer. 



Det er ikke bare at selve samfunnsdebatten, kommentarene, leserinnleggene som var forbeholdt de som slapp forbi sensuren og fikk stemplet godkjent på sine innlegg, som nå kan boltre seg i ytringer som grenser til det mest horrible, Stuttum aktige. Ikke så helt ukjent hva som kunne komme av kommentarer i røykepausen eller mens matpakka ble fortært. Enkel og direkte i sin form, uten dypere analyser og vurderinger. Ikke noe form for korrektur eller videre gjennomtenkt og overveid, det må bare ut, der og da!



Denne formen for kommentarer og dialoger har funnet sin plass på Internett, en ventil for sin egen frustrasjon og harme, irritasjon og sinne. Umiddelbare meningytring. En forsvarer den med ytringsfriheten, med at det skal være plass for mange meninger, men er det nå slik at det har før vært så rikelig plass for den før i tiden?



Var det ikke slik at den ble kneblet, eller møtt med en advarende pekefinger, fortiet eller irettesatt, på en eller annen måte ikke fikk komme fullstendig til utrykk? Gjennom foreldrenes formaninger og moralske begreper fikk en advarsel eller i det minste høre hva som var riktig eller galt når det gjald måten en utrykte seg på. Forsåvidt var det jo ofte lang avstand mellom teori og praksis, mellom de moralske formaningene og handlinger. Vi ble jo som barn møtt med utallige eksempler på at i den voksenes verden var langt mer tillatt enn hva var tilfelle i forhold til foreldrenes formaninger. 



Likevel, det var snakk om en form for sensur, en form for kritikk og vurdering av våre, voksen inspirerte forsøk på å være litt større enn hva vi egentlig var. Senere så møtte vi de samme formaningene, moralbegrepene i ulike sosiale sammenhenger, på søndagsskolen og senere i barneskolen og videre oppover i klassetrinnene. Det var noe som hørte med til vår hverdag, og som vi også hverdag forholdt oss til i mindre eller større grad, alt ettersom hvor tuktet vi var eller i hvor stor grad vi lot oss innrette, enten av behaglighetshensyn eller som følge av vår egen, tuktede moral.



Så ytringsfriheten var ikke noe vi fikk med oss med morsmelken, langt derifra, vi gikk i en skole som skulle lære oss å vite hvor grenesene lå, hva som var god omgangsform og hva som ikke var det. Så en kan da spørre seg hvorfor roper vi etter denne friheten til å uttale oss på Internett, til i realiteten slenge med leppa og la uttalelsene, meningsytringene komme på en måte som totalt strider med vår barnelærdom, med pekefingermoralen og skolens iherdige forsøk på å lære oss å te oss skikkelig? 



Er det heller snakk om en protest, endelig å kunne stå fritt, uavhengig av våre foreldres pekefinger, lærerens strenge formaninger eller andres, nære presoners advarsler og avvisende holdninger? Vi har funnet vår tumleplass, hvor vi i det mer eller mindre skjulte kan få endelig hevne oss og hevde oss, ofte i det skjulte, via våre selvvalgte nick, slenge med leppa og påberope oss ytringsfrihetens rettigheter. 



En ytringsfrihet som vi ble egentlig frarøvet allerede ved at vi inntråtte denne verdenen som nyfødt og ble tatt hånd om de voksne, for et stort antalls del vår mor og far, eller kanskje bare en av dem eller noen andre i deres fravær. Uansett, noen som skulle fortelle oss stadigvekk hvor skapet skulle stå, om moral og oppføresel, og ikke minst sette grenser for vår språklige utvikling.

Velkommen til Valerius blogg


Velkommen til min blogg som bare er en av mange blogger jeg til nå har. Både på Dagbladets sider, VG og SOL, har jeg til nå blogger som helt eller delvis er aktive. Sist nevnte har jeg ikke skrevet noe i på en stund, men den er der da. I tillegg finner du også mine hjemmesider valerius som er min nyeste og en litt tidligere webside, hiltunen som ble opprettet før jeg fikk ordnet med mitt nye domene Valerius.


Hva skal så jeg bruke denne bloggen til i motseting til alle de andre bloggene? Tja, inntil videre har jeg ikke satt noe mål for akkurat det, og det er vel heller ikke et siktemål heller. Den vil nok i likhet med de andre bloggene, innholde både likt og ulikt og vise i stor grad den variasjon i innhold, springende fra det ene til det andre uten mål og mening. 


Noen ganger vil jeg kanskje rette søkelyset mot noe jeg i særdeleshet er opptatt av, andre ganger bare ta for meg løst og fast, eller konsentrere meg om noe bestemt, som opptar meg for øyeblikket. Kanskje jeg finner en tråd i det hele, eller så gjør jeg det ikke. Slik som mine websider så er der heller ikke noe fast mål, bortsett fra at de konsentrerer seg om familien, slekta og en del historiske tilbakeblikk. 


Jeg har jo opp igjennom årene brukt mye tid på å granske i mine og slektas røtter, og dermed også bakgrunnshistorien så langt det har vært mulig. Det har også gjort at jeg har hatt interesse for lokalhistorie og historie generelt. Noe som jeg har valgt å knytte opp mot selve slektsgranskingen til en viss grad. 
Ellers så liker jeg å skrive, bruke det skriftilge språket, selv om jeg aldri har vært noe dyktig i gramatikk, fordi jeg aldri helt fikk tak på det og senere ikke la så stor vekt på å sette meg grundigere inn i gramatikalske problemstillinger. Jeg skriver hva jeg føler for og hvordan jeg ofte der og da synes det bør bli skrevet. Ikke bli noe teknisk greie,  med masse spørsmål og vurderinger om riktigheten, rent faglig sett, utfra språklige teorier og retninger eller normer. 


Så du får slå av knappen for gramatikalske kjepphester å la dem ligge og heller leve deg inn i min tankeverden, slik jeg velger å fremstille den. For meg er bare gleden av å se ordene flyte ned på et ark eller et blankt dokument/side på skjermen, gir meg en form for nytelse i seg selv. En god følelse.
Så om du har lyst, nyskjerrlighet eller interesse så følg med utover. Jeg lover ingenting, men jeg vil prøve å holde ved like denne bloggen så langt tiden strekker til.


Med vennlig hilsen
Valerius Hildonen-Nilsen