mandag 14. januar 2008

Ytringsfrihetens grensesetting?



Vi lar oss unektelig påvirke av medias oppslag, som gir oss anledning til å komme med våre kommentarer og vurderinger. Mye av denne diskusjonen, mange av de kommentarene tilhørte før en langt mindre gruppe når det gjelder å la sine tanker og meninger, hodlninger og synspunkter nå avisspaltene og andre spalter. 


Utover det så var det samtalen ved frokostbordet, diskusjonene i røykepausene og under matpausen som opprettholdt denne trangen til å si sin mening. Hvor mye av denne diskusjonen og meningsytringen har fortsatt sin berettigelse under de forhold er vel vanskelig å si, men det er en kjensgjerning at uallige i dag gir uttrykk for sine meninger via det skrevne ord enn tidligere.




Behovet for å gi uttrykk for sine meninger har ikke på denne måten latt seg stoppe eller blitt mindre av den grunn. Forskjellen er vel bare at den er langt mer synlig for et langt større antall enn tidligere. Det er et stort antall som gir uttrykk for den via kommentarrubrikker i avisenes webutgaver, via debattsider, og andre sider som vel ikke har direkte samfunnsdebatten som hovedmål, men på mange måter fanger opp hverdagspraten og har overført den til nye arenaer. 



Det er ikke bare at selve samfunnsdebatten, kommentarene, leserinnleggene som var forbeholdt de som slapp forbi sensuren og fikk stemplet godkjent på sine innlegg, som nå kan boltre seg i ytringer som grenser til det mest horrible, Stuttum aktige. Ikke så helt ukjent hva som kunne komme av kommentarer i røykepausen eller mens matpakka ble fortært. Enkel og direkte i sin form, uten dypere analyser og vurderinger. Ikke noe form for korrektur eller videre gjennomtenkt og overveid, det må bare ut, der og da!



Denne formen for kommentarer og dialoger har funnet sin plass på Internett, en ventil for sin egen frustrasjon og harme, irritasjon og sinne. Umiddelbare meningytring. En forsvarer den med ytringsfriheten, med at det skal være plass for mange meninger, men er det nå slik at det har før vært så rikelig plass for den før i tiden?



Var det ikke slik at den ble kneblet, eller møtt med en advarende pekefinger, fortiet eller irettesatt, på en eller annen måte ikke fikk komme fullstendig til utrykk? Gjennom foreldrenes formaninger og moralske begreper fikk en advarsel eller i det minste høre hva som var riktig eller galt når det gjald måten en utrykte seg på. Forsåvidt var det jo ofte lang avstand mellom teori og praksis, mellom de moralske formaningene og handlinger. Vi ble jo som barn møtt med utallige eksempler på at i den voksenes verden var langt mer tillatt enn hva var tilfelle i forhold til foreldrenes formaninger. 



Likevel, det var snakk om en form for sensur, en form for kritikk og vurdering av våre, voksen inspirerte forsøk på å være litt større enn hva vi egentlig var. Senere så møtte vi de samme formaningene, moralbegrepene i ulike sosiale sammenhenger, på søndagsskolen og senere i barneskolen og videre oppover i klassetrinnene. Det var noe som hørte med til vår hverdag, og som vi også hverdag forholdt oss til i mindre eller større grad, alt ettersom hvor tuktet vi var eller i hvor stor grad vi lot oss innrette, enten av behaglighetshensyn eller som følge av vår egen, tuktede moral.



Så ytringsfriheten var ikke noe vi fikk med oss med morsmelken, langt derifra, vi gikk i en skole som skulle lære oss å vite hvor grenesene lå, hva som var god omgangsform og hva som ikke var det. Så en kan da spørre seg hvorfor roper vi etter denne friheten til å uttale oss på Internett, til i realiteten slenge med leppa og la uttalelsene, meningsytringene komme på en måte som totalt strider med vår barnelærdom, med pekefingermoralen og skolens iherdige forsøk på å lære oss å te oss skikkelig? 



Er det heller snakk om en protest, endelig å kunne stå fritt, uavhengig av våre foreldres pekefinger, lærerens strenge formaninger eller andres, nære presoners advarsler og avvisende holdninger? Vi har funnet vår tumleplass, hvor vi i det mer eller mindre skjulte kan få endelig hevne oss og hevde oss, ofte i det skjulte, via våre selvvalgte nick, slenge med leppa og påberope oss ytringsfrihetens rettigheter. 



En ytringsfrihet som vi ble egentlig frarøvet allerede ved at vi inntråtte denne verdenen som nyfødt og ble tatt hånd om de voksne, for et stort antalls del vår mor og far, eller kanskje bare en av dem eller noen andre i deres fravær. Uansett, noen som skulle fortelle oss stadigvekk hvor skapet skulle stå, om moral og oppføresel, og ikke minst sette grenser for vår språklige utvikling.

Ingen kommentarer: